En fri, tøysete og uærbødig lek med vår gamle eventyrskatt. Det meste blir snudd på hodet og blir stående der. Stykket kan også ses som en hyllest til jenter med lange neser. Og hvorfor skal den ene alltid bli seg selv til slutt? Er det ikke like vakkert med to isbjørner som vandrer labb i labb inn i solnedgangen?