Husarenes ettermiddag begynner som en romantisk pastisj:

En ettermiddag for lenge siden, utenfor en krostue. To husarer sitter ved et steinbord og drikker hvitvin. Kroverten står i døren. Bak kroen et sted synger en ung kvinne en folkevise.

For husarene, Landgraff og Lendum, er friheten absolutt. De er seierherrer, Gud døde sist torsdag, og verden er deres. Ganske snart er både den og de selv forandret.

Husarenes ettermiddag er skrevet til Ibsen-året med utgangspunkt i Ibsens ord

”For meg er friheten den største og høyeste livsbetingelse.”