Tore Renberg er kjent for å ha en dyp omsorg for persongalleriet i sine teaterstykker, og 3. august 1964 er ikke noe unntak. Denne gangen tar han oss med tilbake til 1960-tallet, til en tid hvor «de tause fortellinger» hadde gode vekstvilkår og «privatlivets fred» var hellig.

Vi møter de to karaktererene, den formelle Lydia og det nysgjerrige barnebarnet hennes, Dordi. 3. august i 1964 starter med at Lydia blir kalt inn på jobb, men det passer dårlig ettersom hun er satt til å passe sitt forkjølelsessyke barnebarn denne dagen. Dilemmaet finner imidlertid ingen løsning, og Dordi klarer å mase seg til å være med bestemor på jobb.

Vi følger Lydia og Dordi en time inn i denne dagen; en dirrende, lavmælt og livsomveltende time hvor alt åpner seg for dem begge. Etter dette blir ikke Dordis verden lenger den samme.

Gjennom en rundhåndet og vakker beskrivelse av en overrumplende hendelse, tegner Renberg et respektfullt portrett av skjørheten i livet vårt, av stramme rammer i vår nære fortid, og av den samtalen som kan åpne seg mellom oss mennesker når vi minst venter det.