Knut Nærum har skrevet scenetekster for Oslo Nye Teater, Den Nationale Scene, Det Norske Teatret, Den Norske Opera og Ballett, Hålogaland Teater, Teater Ibsen, Teater Innlandet, Kilden teater og kulturhus samt Sámi Našunála Teahter. Hans stykker blir også ofte satt opp av amatørteatergrupper.
I 1987 debuterte Nærum med kriminalkomedien “Mord over en lav sko”, som senere er blitt framført i fem land på tre kontinenter. Skuespillene hans er preget av moro, sjangerbevissthet og lek med teatrets virkemidler. Blant de mest kjente stykkene er Ibsen-gjenfortellingen “PEER!” og “Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter”.
Klikk på knappen under for å lese mer om Knut Nærum og hans verk.
Kan du beskrive metoden eller prosessen din når du skal skape et nytt verk?
Det begynner med at jeg får en idé, eller, hvis det gjelder teater, ved at noen gir meg en idé de ikke kan eller vil taste ferdig sjøl. Som også er hyggelig for meg, på sett og vis hyggeligere, siden det er en tillitserklæring og dessuten nærmer seg betalt arbeid. Hvis det er en egen idé, kan den bli liggende lenge, i årevis, til den havner i en av tre kategorier: a) Den har blitt dårlig, slik vin kan bli til eddik, b) Den har modnet og jeg har attpåtil tid til å følge opp, eller c) Den fortsetter å flyte omkring der ute i limbo, som en forspilt mulighet, og ingen får noensinne vite om den var liv laga. Når jeg først begynner å skrive, er det gunstig å ha tak over hodet, et sted å sitte, lys, tilgang til kaffe og et vindu å glo ut av i tilfelle jeg trenger å tenke meg om eller bare klø meg litt i hodebunnen. Og en avtale signert av begge parter.
Hvem/ hva er din største inspirasjon, og hvorfor?
Hasseåtage, svenskene som gjorde alt innafor humor og noen ganger utafor. De skrev film og revyer og bøker, hadde regi og spilte selv. De var ikke redde for å putte meningene sine inn i det de gjorde, men heller ikke redde for tant og fjas. I tillegg var de så dyktige at de ble folkeeie. Vi har ikke hatt noe sånt her i landet, men hvis man slår sammen Odd Børretzen og Wesensteen og Dizzie Tunes og KLM og Einar Schanche og noen til, er man et stykke på vei.
Hvilke av dine egne verk er du mest stolt over og hvorfor?
Boka "Den gåtefulle Oberon Qvist". Det er en samling krimnoveller som er knyttet sammen i en rammefortelling hvor alt henger sammen med noe annet, på en riktig så utkrøpen måte. Om det ikke er den beste boka jeg har skrevet, så er det i hvert fall den som har blitt minst lest og fått minst anerkjennelse i forhold til hvor mye planlegging og pønsking den krevde.
Har du et konkret minne om når det var du fant ut av at du ønsket å bli forfatter/dramatiker?
Det kan ha vært i 1986, da studentteatergruppa ved høyskolen i Kristiansand hadde hatt suksess med "En anarkists tilfeldige død", og så seg om etter noe annet å spille. Vi leste Pirandellos "Seks personer søker en forfatter", men fikk ikke grep om det. Det var da jeg sa "Kan ikke jeg like godt skrive et stykke?" Det var trolig en blanding av et ønske og et offer. "Mord over en lav sko" er særs amatørvennlig, og har siden den gang blitt satt opp 62 ganger, aldri profesjonelt.
Hvilken bok var den siste du leste og hva synes du om den?
"Fem uker i ballong" av Jules Verne, fra 1863. Det er hans første og antakelig dårligste roman, men fordi jeg sysler med tanken på å skrive noe steampunk-aktig, er planen å lese en del Verne og dermed tenkte jeg det var best å begynne forfra. Boka handler om tre briter som skal sveve over Afrika på tvers. Så mye rasisme som fins i framstillinga av afrikanerne, er det en god ting at britene stort sett holder seg i lufta. Til gjengjeld er tegningene flotte, jeg leste denne i en slags faksimile av originalutgaven.
Har du noen anbefalinger på bøker, filmer eller TV-serier du har sett i det siste, eventuelt hvorfor?
Bøker: Kristina Lugns dikt, fordi de er skarpe; det motsatte av hva mange tror poesi er.
Nora Gomringer, en annen poet.
"Yeah! Yeah! Yeah! The Story of Pop Music from Bill Haley to Beyonce" av Bob Stanley.
Bjørn Olav Jahrs bøker om justismord i Norge.
"Mora mi" av Trond Bredesen - nydelig tegna, morsomt, trist og sant om en gammel mor med demens.
Nye filmer: "Fritt fall" ("Anatomy of a Fall"), fordi den er spennende og suverent spilt.
"Poor Things", fordi den er konfekt for øynene (med noen vonde biter innimellom).
Filmklassikerne, fordi de er klassikere: "Dr. Strangelove", "Written on the Wind", "Shadow of a Doubt", "It Happened One Night".
TV-serier: "Fargo", "Makta".
Kan du fortelle oss om din favoritt karakter? (ja, det er lov å velge egne karakterer)
Min favorittkarakter er Dr. Gideon Fell - den overvektige, prustende, kremtende, buldrende, øldrikkende detektiven, iført sluskehatt, kappe og lorgnett. Han er en trygg og munter havn når hekseriene pågår som verst i John Dickson Carrs romaner og hørespill, som for eksempel "Den hule mannen" og "Dødstårnet". Per Sunderland spilte ham mange ganger for Radioteatret, og det er en fest å høre ham pruste, kremte og buldre.
Ditt liv blir dramatisert til film, tv eller skuespill. Hvem ønsker du skal spille deg?
Timothée Chalamet.
Kan du fortelle oss om ditt neste prosjekt?
Jeg har tenkt å skrive Ibsens "Rosmersholm" en gang til, med Sherlock Holmes som en av rollene. "Rosmersholmes", så klart. For øvrig driver jeg og oppdaterer "Henrik Ibsens samlede verker på 68 minutter" for en ny oppsetning sommeren 2024.
Hvem hadde du ønsket å jobbe med i et drømmeprosjekt?
Jeg har allerede flere drømmeprosjekter bak meg, blant annet med Ingrid Bjørnov og Johan Osuldsen, men hvis jeg får lov til å drømme litt til: En illusjonist. Sammen kunne vi laget et stykke skrekkteater, med spøkelser og hodeløse gjengangere. Det er for lite skremming på norske teatre.