HALLE, JESPER

1975 er et kollektivdrama i 22 scener. Vi følger en gruppe ungdommer gjennom et flettverk av handlinger over to og et halvt døgn på hyttetur i Danmark. De håper på sex, drømmer om kjærlighet, fabler om kommunisme, synger sanger på alvisk, og håper at det lokale diskoteket bare en eneste gang vil spille en ok låt. De er verdens beste venner, bortsett fra de som ikke ble invitert, de som ikke passer inn, og de som driter seg ut. Jentene har kjøpt kondom, guttene har boksøl, Suisaid forsøker å leve opp til kallenavnet sitt, men ingenting går helt etter planen for noen av dem.

Skuespillet ble skrevet for DUS, Den Unge Scenen 2011 for å bli spilt av og for ungdom.

Arkadia foregår blant en gruppe aristokrater som har søkt tilflukt på et slott i en stor park, et par sensommerdøgn.
Ledet av grevinnen som eier slottet forsøker de å holde fast ved skjønnheten, nytelsen og poesien som har gitt livene deres verdi. Men en av dem, Herren vil alt annerledes.
Han vil eie dem, kontrollere dem og ta fra dem alt som er deres. Aller helst vil han ha unge Marie, og de andre blir mer og mer innstilt på å la ham få henne.
Arkadia skildrer et forfallent aristokrati i en før-revolusjonær undergangssituasjon og er inspirert av fransk malerkunst og gotiske skrekkfortellinger.

Husarenes ettermiddag begynner som en romantisk pastisj:

En ettermiddag for lenge siden, utenfor en krostue. To husarer sitter ved et steinbord og drikker hvitvin. Kroverten står i døren. Bak kroen et sted synger en ung kvinne en folkevise.

For husarene, Landgraff og Lendum, er friheten absolutt. De er seierherrer, Gud døde sist torsdag, og verden er deres. Ganske snart er både den og de selv forandret.

Husarenes ettermiddag er skrevet til Ibsen-året med utgangspunkt i Ibsens ord

”For meg er friheten den største og høyeste livsbetingelse.”

Irene Kittelsen er et kollektivdrama som utforsker hva som skjer i en vennegjeng når en person brått forsvinner. Rammen er et kollektiv som skal arrangere overraskelsesbursdag for Irene. De venter forventningsfulle i mørket, klare til å synge Happy birthday. Men hvorfor kommer hun ikke?
Irene Kittelsen handler om unge mennesker i vår egen tid. Teksten byr også på en spesiell skuespillerutfordring. For hvordan spille en historie når hovedpersonen i historien har forsvunnet? Personene i skuespillet er tidlig i tyveårene.

Skuespillet ble skrevet for avgangsklassen bachelor i skuespill på Teaterhøgskolen 2014.

En gang for ganske lenge siden skrev noen på soveromsvinduet til en hytte «Jeg er vinden i trærne». Det var før Andreas kjøpte det og før han solgte det. Før han ble så forelsket, før han og Iris pusset opp, før alle gjestene, før Fredriksen brøt kontakten, før Monica visste noe og før sønnen hans, som aldri drømte om løver under senga, ble så ulykkelig. Nå står Andreas i et hus som skal rives og forsøker å forstå.
Jeg er vinden i trærne handler om de store valgene i livet, og om hvor sårbart og flyktig alt blir i en verden som bare dyrker øyeblikket.

​

Fire personer som kanskje er engler leker seg gjennom livene sine, med tilhørende død, sorg, utroskap og eksistensiell hjelpeløshet, på 20 minutter. De er barn men er ikke barn, de leker men leker ikke, de forteller sine liv, samtidig spiller de dem.
Skuespillet ble skrevet til Teater Ibsens prosjekt ”Fri som fuglen» og ble spilt sammen med to andre enaktere som del av deres markering av Ibsen-året.