EIT EG set seg føre å forsvinna. Han vil forlata heimen sin, kjærasten, byen der han vaks opp, foreldra og systera. Han vil pakka tinga sine, setja seg i bilen og køyra av garde.
EIT EG er på veg vekk, men han stoggar bilen i vegkanten og får seg ikkje til å køyra vidare før han har møtt mora og systera, som nett no sit saman på ein benk nede ved ei elv attmed ein kyrkjegard. Han snur, køyrer attende for å møte dei ein siste gong. Eg forsvinn no, seier han.
EIT EG er borte, og kjærasten, EIT ANNA EG, sit att i heimen deira, utan noko forvarsel og utan nokon svar.
Tid for glede er eit stykke om oppbrot og einsemd, om å høyra til og høyra saman, om tilgjeving og kven vi er for kvarandre.

A SELF sets out to disappear.
He wants to leave his home, his partner, the city where he grew up, his parents and his sister. He plans to pack his things, get in the car, and drive away.
A SELF is on his way out, but he pulls over by the side of the road. He can’t bring himself to drive on until he’s seen his mother and sister—who, at that very moment, are sitting together on a bench by a river near a cemetery. He turns back to meet them one last time. I’m leaving now, he says.
A SELF is gone.
And his partner, ANOTHER SELF, is left behind in their home—with no warning, and no explanation.
Time for Joy is a play about departure and loneliness, about belonging and being connected, about forgiveness and who we are to each other.