JEG FORSVINNER

Om å stå på kanten av katastrofen og late som ingenting. Noen få personer er fanget i en virkelighet på randen av katastrofe. De flykter, men kommer ikke unna, flukten bringer bare nye farer. Samtidig tenker de seg inn i andre mulige skjebner, de trekkes bort fra sitt eget mot noe annet. Det er grusomt og vakkert, virkelighetsnært og stilisert. Personene synes å klamre seg til tomme ord for å dekke over brådypet som trekker dem ned, de insisterer på at de har det godt mens deres verden revner.

Standing on the edge of catastrophe while pretending nothing is wrong.
A handful of people are trapped in a reality teetering on the brink of disaster. They try to flee, but there is no escape, every attempt only leads them into new dangers. At the same time, they imagine themselves into other possible destinies, drawn away from their own lives toward something else.
It is both cruel and beautiful, realistic and stylized. The characters seem to cling to empty words to cover the abyss pulling them down; they insist that they are fine, even as their world falls apart.