TELLE, CATRINE
DRAMATIKER / REGISSØR
Catrine Telle er en norsk teaterregissør og teatersjef, som ledet Trøndelag Teater 2000–04 og Oslo Nye Teater 2010-2013.
Catrine Telle var blant grunnleggerne av Perleporten Teatergruppe, som ble stiftet i 1975. Etter regiutdannelse i Danmark kom hun til Den Nationale Scene i 1986, hvor hun hadde regien på uroppsetningen av Norvald Tveits I Satans vald. Hun har senere gjort bemerkede oppsetninger av Ragnar Hovlands Love Me Tender, om Elvis-myten, og Per Knutsens Edel har fest. Hun har ofte arbeidet i realistisk stil, blant annet i sin oppsetning av Lars Viks Rasmus og Juni til Festspillene i Bergen 1991, men hun er også kjent som musikalregissør, blant annet med produksjoner av Tolvskillingsoperaen (Riksteatret og Teatret Vårt i samarbeid i 2007) og Little Me (Rogaland Teater og Riksteatret i samarbeid i 2008).
Hun har dessuten blandet figurteater med spill av menneskelige skuespillere, som i Nils Kjærs Det lykkelige valg på Centralteatret i 2013. Telle hadde suksess med regien av Ludvig Holbergs Erasmus Montanuspå Nationaltheatret i 1996. For samme teater hadde hun ansvaret for oppsetningen av Botho Strauss' Stort og smått 1998 og Arne Lygres Brått evig i 2000.
Trøndelag Teaters forestilling Purpur og gull, som Telle regisserte med grunnlag i tekster og musikk av Åge Aleksandersen, vant Heddaprisen 2004 i klassen for årets forestilling. Sammen med Ivar Tindberg utviklet hun forestillingen Postkort fra Lillebjørn, basert på tekster og melodier av Lillebjørn Nilsen, og en stor publikumssuksess på Oslo Nye Teater i 2012.
Catrine Telle debuterte som spillefilmregissør med Ballen i øyet (2000) (tekst fra ww.snl.no)
IBSENS BARN
I ”Ibsens Barn” vendes fokuset mot barna. Stykket tar for seg fire av Henrik Ibsens sentrale skuespill: ”Et dukkehjem”, ”Fruen fra havet”, ”Lille Eyolf” og ”Vildanden” - og lar oss følge barnas historier. I familiene Helmer, Wangel, Allmers og Ekdal blir barna ofret for at de voksne skal få mulighet til å realisere seg selv. De voksne klarer seg og fortsetter videre, mens barna blir liggende igjen i grøftekanten med sine ødelagte liv. Stykket er både rørende og rystende i sin nådeløse fremstilling av menneskets egoisme satt opp mot barnets ukuelige livsvilje og hederlige ønske om å få være til.
Det dere nettopp så var åpningscenen av Henrik Ibsens skuespill Et Dukkehjem.
Jeg spiller deres yngste datter Emmy.
Vi har konsentrert oss om barna i fire av Ibsens skuespill og for at ikke dere skal gå totalt i surr presenterer vi her familiene.
Altså vi starter like før jul hos Nora og Torvald Helmer. Alt er tilsynelatende badet i sol. Torvald Helmer har fått direktørjobb i aksjebanken og fru Nora gleder seg over litt mer rommelig økonomi. Det viser seg selvfølgelig at alt ikke er så enkelt etter hvert, men det får dere ta som det kommer.
Familien Helmer består av Mamma Nora. Pappa Torvald. Minstebarnet Emmy. Bob den mellomste og Storebror Ivar. Som ligner sin far bemerkelsesverdig.
Dessuten har familien en barnepike. Anne Marie. Og en husvenn. Intet Ibsen skuespill uten en husvenn. Dr.Rank
Hvis vi nå tenker oss en mellomstor norsk by. Gjerne ved kysten. Så kan det utmerket godt litt lenger nedi gaten, på den gale siden av elven, bo en fotograf med kone og datter. Det er familien Ekdahl. Den består av pappa Hjalmar Ekdahl fotograf og oppfinner. Hans kone Gina og deres søte, men ufattelig nærsynte datter Hedvig. De har en villand på loftet, og har det egentlig fint om enn litt nødtørftig.
Helt til en viss Gregers Werle som lider av rettskaffenhetsfeber dukker opp og roter opp i gammal dritt og snurrer hodet rundt på Hjalmar. Han slipper dere å se. Husvennen derimot, også han lege, med en noe luguber praksis og et et stort hjerte er med. Dr Relling. Skuespillet her heter betegnende nok Villanden.
Litt lenger utenfor byen. Helt nede ved vannet bor familien Wangel. Yngstebarnet der heter Hilde og hun kan treffes senere i Byggmester Solness som 20 åring.
Men i Fruen fra havet er hun ennå et barn og familien består av far. Dr. Wangel og netopp Fruen fra havet. Hildes Stemor Ellida Wangel- Hildes riktige mor er død og Uten å ta for hardt i har Ellida litt vanskeligheter med å ta hennes plass både i huset og i Hildes hjerte. Hun har så mye annet å tenke på Fruen fra havet. Og hun svømmer visst også en hel del.
På den andre siden av byen. Litt opp i åsen, men med sjøutsikt, hvor det er aller finest å bo, bor familien Allmers. Det er Rita Allmers, rik og gift med Alfred Allmers en slags forfatter og de har en sønn Eyolf. Eller Lille Eyolf som han ofte kalles. Eyolf falt ned fra stellebordet som sped og har en skade i beinet. Han halter med andre ord. Og det er ikke noe familien tar lett på.
En viss omgang har de dog. Husvennen Ingeniør Borgheim stikker innom i tide og utide. Nok motivert av at han kan møte Alfreds søster Asta der. Det er altså Eyolfs tante som er tett knyttet til sin bror. Det er egentlig en lettelse når det mot slutten av stykket viser seg at Alfred og Asta ikke er kjødelige søsken.
Ja da skulle dette være helt klart. Forvirret. Det varer ikke lenge.
La oss tenke oss at denne lille byen har en losje. Med et lokale som blir leiet ut til nyttige formål av ymse karakter. Og hver onsdag mellom seks og syv på ettermiddagen avholder fru Lilly Borchrevink danseskole.
Autor/Autorer:
X
Originaltittel:
Ibsens barn
Originalforfatter:
Catrine Telle og Ivar Tindberg
Basert på:
Antall i orkester:
Dramatisert av:
Musikk av:
Antall medvirkende:
3K 3M
Tilgjengelige språk:
NO
Varighet:
Representasjon:
Verden
Representasjon:
Catrine Telle og Ivar Tindberg