LYGRE, ARNE

Mamma har flyttet inn i en eksklusiv leilighet i skyskraperen Stubben, et slags monument reist for å markere årtusenskiftet. Her bor hun sammen med døtrene Søs og Lillesøs. Pappa, Pappa To og Pappa Tre avløser hverandre i rask rekkefølge, og Mamma ligger stadig under kniven for å forbedre sitt utseende. Hva kan en en dyktig kosmetisk kirurg utrette! Men tiden går, og alderen setter sine spor. Når det så en dag blir mulig å la seg genmanipulere for å stoppe aldringsprosessen, hvem vil da få tilbud om en slik justering? Hva vil det si å være evig ung?

Handlingen i «Brått evig» tar til nyttårsaften 2000, og strekker seg fram til neste årtusenskifte. Tidene forandrer seg – men når tiden samtidig kan stoppes, hva da med menneskenes hjerter?
Når tiden stoppes, blir tiden en annen. Når mennesket blir evig, forvirres sjelen.

Mum has moved into an exclusive apartment in the skyscraper Stubben, a kind of monument erected to mark the turn of the millennium. She lives there with her daughters, Sis and Little Sis. Dad, Dad Two, and Dad Three replace each other in quick succession, while Mum continually goes under the knife to improve her appearance. What wonders a skilled cosmetic surgeon can achieve!
But time passes, and age leaves its marks. Then one day, when it becomes possible to undergo genetic modification to stop the aging process, who will be offered such an adjustment? What does it truly mean to be forever young?
The story of Suddenly Eternal begins on New Year’s Eve, 2000, and stretches forward to the next turn of the millennium. Times change, but when time itself can be stopped, what happens to the human heart?
When time is halted, time becomes something else. When humankind becomes eternal, the soul is thrown into confusion.

Vi er i et hus, et tomt hus. Husets eier tar personer som ser ensomme og fortapte ut med til huset og holder dem fanget.

Etter hvert oppstår det bindinger mellom fanger og kidnapper. Når de gode hensiktene får gale konsekvenser, blir det skummelt og nervepirrende.

Arne Lygres DAGER UNDER er en psykologisk teaterhtriller hvor vi stenges inne og må kjempe for å overleve. Husets eier er en kidnapper, men han har samtidig gode hensikter og vil vel. Spørsmålene om hva som er godt og ondt, hvem som overlever og hvem som klarer å flykte dukker opp. Og i dette klaustrofobiske fangenskapet dukker en uventet kjærlighetshistorie opp.


We are in a house, an empty house. Its owner brings people who appear lonely and lost into the house and keeps them captive.
Gradually, bonds begin to form between the captives and their kidnapper. When good intentions lead to dangerous consequences, the situation becomes tense and unnerving.

Arne Lygre’s DAYS BELOW is a psychological theatre thriller in which we find ourselves locked inside, fighting to survive. The owner of the house is a kidnapper, yet his actions stem from a desire to do good. Questions of morality ,what is good and what is evil, who survives and who manages to escape, arise. And within this claustrophobic captivity, an unexpected love story begins to unfold.

Astrid har hatt et langt og nært vennskap med Eva, en relasjon som preger dem begge. Nylig har hun også møtt Sara, og et nytt og skjørt vennskap skal defineres. Hvem kan de være for hverandre? Kan de få en større og viktigere plass i hverandres liv enn det tiden de har hatt sammen skulle tilsi?
I vårt sted handler om behovet for å ha noen i livet sitt, om det å være der for hverandre, om å kunne kjenne seg igjen i en annen og hvordan vi blir til gjennom den andres blikk. Det handler også om den underliggende frykten for å bli valgt bort, å bli alene, å være utbyttbar.

Astrid has shared a long and intimate friendship with Eva—a bond that has shaped them both. Recently, she has also met Sara, and a new, fragile connection begins to take form. Who can they be to one another? Is it possible for them to hold a greater and more meaningful place in each other’s lives than the brief time they’ve shared might suggest?
Our Place is a play about the deep human need for connection—for having someone in your life, for being there for one another, for seeing yourself reflected in someone else. It explores how we are shaped through the eyes of others.
But it is also about the quiet fear that lives underneath it all: the fear of being left out, of ending up alone, of being replaceable.

Om å vende tilbake, om å møte framande, om at det framande kan bli til noko kjent.

Rakel har vendt tilbake til øya der ho vaks opp. Det er nokre år sidan no. Ho kom frå Oslo der ho budde altfor lenge, ifølgje henne sjølv. No finn ho glede i at fleire gjer som henne.
I Arne Lygres siste stykke Ikkje ein lyd møter vi sju ulike menneske som bur på same øya. Fire har vendt tilbake til heimplassen etter å ha forlate staden og levd delar av vaksenlivet ute. To er nye i det vesle samfunnet, mens ein av dei aldri drog. Nokre har funne til øya for å kome unna livet dei hadde, andre for å finne tilbake til det som eingong var, det som dei kanskje har mista.
Å vende tilbake
Lygre skriv ofte om menneske som forsvinn, eller søker seg bort. Denne gongen undersøker han kva som skjer når ein vender historia, og skriv om dei som kjem tilbake. Ikkje ein lyd handlar om det å vende tilbake til ein stad der ein før var ein annan, til eit liv nærare naturen, eller til stilla.
Å høyre til
Alle karakterane i Ikkje ein lyd ber på eit ønske om å leve meir sannferdig, setje pris på det ein har, vere saman og kjenne på at dei er mindre einsame. Dei er ikkje lenger unge, og dei slit med ei oppleving av å mangle noko i livet. Dei treng å høyre til ein stad. Ein fellesskap. Finst den ute i havgapet, på øya, der den varme sommaren ikkje ser ut til å ha ein ende? (teksten er lånt fre Det Norske Teatrets nettsider og presentasjon)

On Returning, on Meeting Strangers, on How the Unknown Can Become Familiar

Rakel has returned to the island where she grew up. It’s been a few years now. She came from Oslo, where she had lived far too long—according to herself. Now she finds joy in seeing others make the same journey home.
In Arne Lygre’s latest play, Not a Sound, we meet seven people living on the same island. Four have returned to their childhood home after spending parts of their adult lives elsewhere. Two are newcomers to the small community, and one has never left. Some have come to the island to escape the life they had, others in search of what once was—something they may have lost.
The Act of Returning
Lygre often writes about people who disappear or seek to escape. This time, he turns the story around and explores what happens when someone comes back. Not a Sound is about returning—to a place where one used to be someone else, to a life closer to nature, or to silence.
The Need to Belong
Each character in Not a Sound carries a longing to live more truthfully, to appreciate what they have, to be with others, and to feel less alone. They are no longer young and wrestle with a sense that something is missing in their lives. They need to belong—to a place. To a community.
Does it exist out there by the open sea, on the island, where the warm summer seems to have no end?
(Text adapted from Det Norske Teatret’s official presentation)

«Ingenting av meg» handler om to menneskers brått symbiotiske samliv. En kvinne og en yngre mann har nylig møtt hverandre. De befinner seg i en tom leilighet der de bygger seg et nytt liv og binder hverandre gjennom ord som avsondrer dem fra verden utenfor og alt som var før de møttes. Hun har forlatt mann og barn, han har en historie han ikke lenger vil forholde seg til.
«Ingenting av meg» er et skuespill om kjærlighet som illusjon og virkelighet -– og om språkets makt og avmakt, om hvordan mennesker påvirker hverandre, og om hvordan man trekker seg unna for å skjerme andre fra sin egen måte å være til på.

Nothing of Me tells the story of two people who suddenly find themselves living in a near-symbiotic relationship. A woman and a younger man have recently met. In an empty apartment, they begin to build a new life together, binding themselves through words that isolate them from the outside world — and from everything that existed before they met. She has left behind her husband and child; he carries a past he no longer wishes to confront.
Nothing of Me is a play about love as both illusion and reality, and about the power and powerlessness of language, about how people affect one another, and how one withdraws in order to protect others from one’s own way of being.

Om å stå på kanten av katastrofen og late som ingenting. Noen få personer er fanget i en virkelighet på randen av katastrofe. De flykter, men kommer ikke unna, flukten bringer bare nye farer. Samtidig tenker de seg inn i andre mulige skjebner, de trekkes bort fra sitt eget mot noe annet. Det er grusomt og vakkert, virkelighetsnært og stilisert. Personene synes å klamre seg til tomme ord for å dekke over brådypet som trekker dem ned, de insisterer på at de har det godt mens deres verden revner.

Standing on the edge of catastrophe while pretending nothing is wrong.
A handful of people are trapped in a reality teetering on the brink of disaster. They try to flee, but there is no escape, every attempt only leads them into new dangers. At the same time, they imagine themselves into other possible destinies, drawn away from their own lives toward something else.
It is both cruel and beautiful, realistic and stylized. The characters seem to cling to empty words to cover the abyss pulling them down; they insist that they are fine, even as their world falls apart.

I skuespillet LA DEG VÆRE fortelles denne og flere andre fortellinger gjennom ulike karakterer navngitt som Menneske, Venn, Bekjent, Fremmed og Fiende. Hver historie og hvert møte kobles sammen og blir i sum til en tekst om ensomhet, brudd, tilhørighet og om hvem vi er for hverandre. Men dette er også en tekst om håp, nåde og kjærlighet - og om hvem som står ved vår side når grunnen brister.

Arne Lygre utvikler sitt dramatiske forfatterskap og sin særegne form videre i dette skuespillet. I et vakkert og slående språk trer menneskets forgjengelighet og ubotelige ensomhet fram.

In the play LET YOU BE, this and several other stories are told through various characters named Human, Friend, Acquaintance, Stranger, and Enemy. Each story and each encounter intertwine, forming a text about loneliness, separation, belonging, and the ways we exist for one another. Yet it is also a story about hope, grace, and love, and about those who remain by our side when the ground gives way beneath us.

With this play, Arne Lygre continues to develop his distinctive dramatic voice and form. Through a language that is both beautiful and striking, the fragility of human existence and our irreparable loneliness are brought to light.

Stykkets handling foregår over en periode på 60 år, med start under krigen og slutt et sted rundt vår egen tid. Vi møter tre generasjoner kvinner fra den vesle plassen Knatten, et sted innerst inne i en trang norsk fjord. Postbåten kommer bare en gang i uken, det er få menn i sikte, og kunsten blir å knytte til seg dem som måtte dukke opp. Fortellingen om Gudrun, datteren Liv og barnebarnet Gudrun blir drevet fram av stadige sceneskift der overgangene representerer sprang i tid og åpner for stumfilmaktig komikk. Men stykket er også en sår slektskrønike med melodramatiske trekk, og tar opp temaer som opprør, ensomhet og de vanskelige båndene mellom mor og datter.

The play spans a period of sixty years, beginning during the war and ending sometime close to our present day. At its heart are three generations of women from the small, isolated village of Knatten, nestled deep within a narrow Norwegian fjord. The mail boat comes only once a week, men are scarce, and survival becomes a matter of holding on to whomever happens to appear.
The story of Gudrun, her daughter Liv, and granddaughter Gudrun unfolds through a series of rapid scene changes, where the transitions themselves mark leaps in time and invite moments of silent film–like comedy.
But beneath the humor lies a poignant family chronicle with melodramatic undertones—exploring themes of rebellion, loneliness, and the complex, often painful bonds between mothers and daughters.

Peter er en mann med penger, ambisjoner og visjoner. Han vil anlegge en ny by med boliger, fabrikker og mange innbyggere.

– Hvis det ikke lykkes? spør Bror.
– Det er forskjellen på en som lykkes og en som...deg, svarer den mer risikoinnstilte Peter.
Sammen realiserer de planene. Etter hvert som årene går, fylles byen med mennesker og liv. Men oppgjørets time nærmer seg, og Peter kjenner døden puste ham i nakken. Andre familiemedlemmer begynner å dukke opp. De er ikke alltid dem de gir seg ut for å være...

Peter is a man of wealth, ambition, and vision. He wants to build a new city complete with homes, factories, and countless inhabitants.
“If it doesn’t succeed?” asks Brother.
“That’s the difference between someone who succeeds and someone like you,” replies the more risk-willing Peter.
Together, they set their plans in motion. As the years pass, the city fills with people and life. But the hour of reckoning approaches, and Peter feels death breathing down his neck. Other family members begin to appear though they are not always who they claim to be…

En kvinne opplever et plutselig tap, hun har akkurat mistet moren, som sto henne nær, eller ikke så nær. Kanskje det er dette som leder henne inn i et tilfeldig møte med en fremmed person, en kvinne på morens alder, som har brutt opp hjemmefra og lagt ut på en lengre reise. De tilbringer et døgn sammen, begge med en iboende følelse av at forandring er nær forestående, at livet er satt i spill. Sammen møter de to en venn av kvinnen, og etter hvert også kjæresten hennes, idet denne byttes ut med en ny kjæreste. Siden erstattes venn med en annen venn og den fremmede kvinnen med en annen fremmed, en ung gutt klar til å ta fatt på voksenlivet.
Stykket setter ulike typer relasjoner i relieff og kretser rundt opplevelser av sorg, ensomhet og oppbrudd, men viser også øyeblikk av tilknytning og nærhet - og et håp om at en annen tilværelse er mulig.

A woman experiences a sudden loss—she has just lost her mother, with whom she shared a close bond… or perhaps not so close. It may be this grief that leads her into a chance encounter with a stranger: a woman around her mother’s age, who has left her home and set out on a long journey.
They spend a day and night together, both carrying a quiet sense that change is imminent, that something in their lives is being put at risk. Over the course of their time together, they meet a friend of the woman—and later, her partner—only for the partner to be replaced by a new one. In turn, the friend is replaced by another friend, and the older stranger is replaced by a new stranger: a young man, just on the threshold of adulthood.
The play casts different types of relationships into relief, circling themes of grief, loneliness, and departure, while also revealing fleeting moments of connection and intimacy—and the hope that a different kind of life might be possible.

«Skygge av en gutt» handler om en gutt og hans unge fostermor, en komplisert relasjon som utvikles i retning av et kjæresteforhold. Dette er et nervepirrende drama om foreldreskap og eierskap, om binding og modning. Omkring fortellingen om Tom driver også minnene om de døde foreldrene fram. Lygre bygger opp et familiedrama der kvinnene sterkt markerer sine erotiske revirer med voldsomhet og desperasjon.

Shadow of a Boy tells the story of a young boy and his foster mother, a complex relationship that gradually develops into something resembling a love affair. It is a tense and unsettling drama about parenthood and possession, about attachment and coming of age.
Surrounding Tom’s story are the lingering memories of his deceased parents. Lygre constructs a family drama in which the women fiercely and desperately assert their erotic domains with both passion and despair.

Vi møter tre personer på et ikke navngitt sted i en like lite navngitt situasjon. De forteller, eller snarere utvikler, historier. De går inn og ut av roller – kommenterer handlingene samtidig som de utspiller seg.
I stykket granskes forutsetningene for å redde menneskeslekten og konstruerer ideen om en massiv redningsbøye. Men kan menneskene reddes? Er det ikke nettopp menneskene som er menneskeslektas verste fiende?

We meet three people in an unnamed place, in an equally undefined situation. They tell, or rather, develop stories. They slip in and out of roles, commenting on the action even as it unfolds.
The play examines the very premise of saving humankind and constructs the idea of a massive lifebuoy. But can humanity be saved? Or are humans themselves humanity’s greatest enemy?

EIT EG set seg føre å forsvinna. Han vil forlata heimen sin, kjærasten, byen der han vaks opp, foreldra og systera. Han vil pakka tinga sine, setja seg i bilen og køyra av garde.
EIT EG er på veg vekk, men han stoggar bilen i vegkanten og får seg ikkje til å køyra vidare før han har møtt mora og systera, som nett no sit saman på ein benk nede ved ei elv attmed ein kyrkjegard. Han snur, køyrer attende for å møte dei ein siste gong. Eg forsvinn no, seier han.
EIT EG er borte, og kjærasten, EIT ANNA EG, sit att i heimen deira, utan noko forvarsel og utan nokon svar.
Tid for glede er eit stykke om oppbrot og einsemd, om å høyra til og høyra saman, om tilgjeving og kven vi er for kvarandre.

A SELF sets out to disappear.
He wants to leave his home, his partner, the city where he grew up, his parents and his sister. He plans to pack his things, get in the car, and drive away.
A SELF is on his way out, but he pulls over by the side of the road. He can’t bring himself to drive on until he’s seen his mother and sister—who, at that very moment, are sitting together on a bench by a river near a cemetery. He turns back to meet them one last time. I’m leaving now, he says.
A SELF is gone.
And his partner, ANOTHER SELF, is left behind in their home—with no warning, and no explanation.
Time for Joy is a play about departure and loneliness, about belonging and being connected, about forgiveness and who we are to each other.