Halldis Neegård Østbye var hjernen bak Quislings rasepolitikk og sentral i jakten på norske
jøder under krigen. I et brev til Quisling 7. oktober 1942 skriver hun: «Jeg tror det vil være en
fordel om de tiltak som må gjøres, gjennomføres mest mulig i stillhet, anbringelse av jøder i
konsentrasjonsleire osv. (...) Den endelige ordning må naturligvis bli radikal og
usentimental». Det er vanskelig å si noe om hvorfor hun ble rasist og etter hvert partiets
ledende pådriver for antisemittisme. Men det hun skriver etter 1953, om barndommen og
oppveksten, viser at hun hadde en form for renhetstrang. Hun har noen renhetsforestillinger
som er gjennomgående og som kan knyttes til antisemittisme og rasehygiene. Hun skriver om
infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet. Hun ville vaske verden ren. Halldis Neegård
Østbye forsvarte sine handlinger til hun døde bitter og alene på psykiatrisk klinikk i 1983.


Handlingen foregår fra 1905 og fram til hun forsøker å besøke Vidkun Quisling i fengsel i
1945. Fortid, nåtid og fremtid flettes sammen for å vise en kvinne som velger en ideologi og
til slutt slukes fullstendig av den.