top of page
Search

Intervju med Øystein Ulsberg Brager



Portrett: Øystein Ulsberg Brager av Nicolas Tourrenc

Øystein Ulsberg Brager er dramatiker, dramaturg og frilans sceneinstruktør. Øystein har vært ansatt som dramaturg på Unge Viken Teater siden 2019, og har drevet dramatikerutviklingsprosjektet UNG TEKST ved samme teater siden 2016. Han ble Heddaprisvinner for "særskilt kunstnerisk innsats" med prosjektet Oslo Internasjonale Teater i 2011.


Øystein er også en av manusforfatterne bak den prisvinnende hørespill-podcasten The Amelia Project (blant annet vinner av “Best Audio Play Production” og "Best Writing" under The Audio Verse Awards 2020, vinner av "Best Audio Drama Podcast" under 2020 Discover Pods Awards, vinner av "Best New Comedic Production" under Audio Verse Awards 2018 og podcast-finalist ved Austin Film Festival 2017).


Klikk på knappen under for å lese mer om Øystein og hans verk



Kan du beskrive metoden eller prosessen din når du skal skape et nytt verk?

Alle prosesser er litt forskjellige, og det er mange omstendigheter som spiller inn. Er det et bestillingsverk eller noe jeg selv har kommet opp med? Er det noe som krever research eller er kan jeg begynne med fri fantasi? Er det noe jeg skal skrive alene eller sammen med noen? Men en metode jeg ofte benytter og som jeg er veldig glad i er rett og slett å gå tur. Jeg rusler, alene, og mens jeg går så forteller jeg meg selv historien som jeg har lyst til å skrive. Hver gang jeg støter på et punkt som ikke fungerer eller der jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg videre, så går jeg tilbake til begynnelsen av historien og starter fortellingen på nytt. For hver gang jeg begynner fra start så blir jeg litt sikrere på hva som skal være med, hva som er viktig, hva som er riktig og hvor fortellingen skal hen. Dersom jeg allerede vet slutten, så finner jeg ut av hvordan jeg skal komme meg dit. Når jeg føler at jeg har grep om hele fortellingen, så enten spiller jeg inn et lydopptak der jeg forteller meg selv hele historien, så jeg har det til siden, eller jeg setter meg ned, gjerne på en café, og skriver inn hele historien på laptopen.


Hvem/ hva er din største inspirasjon, og hvorfor?

Dette spørsmålet var fryktelig vanskelig å svare på. Jeg opplever ikke at det er en bestemt ting eller en person som gir meg inspirasjon, det er nye ting hver gang. Det som er kimen til en ny idé kan være noe jeg ser på gata, en setning noen sier til meg i en samtale, noe jeg ser på nyhetene, en kunstopplevelse, eller det kan være noe som kommer innenfra, en følelse eller en stemning. Noen ganger er det store ting, noen ganger små. Jeg finner ingen sammenheng mellom disse tingene. Men om jeg skal prøve å nærme meg noe, så må det kanskje bli dette:


Jeg har et evigvarende behov for å snu ting på hodet. Det kan bety å tenke motsatt om noe, se noe fra en uventet vinkel, legge til noe uventet i en tenkt situasjon, gjøre det viktige banalt eller det banale viktig. I hverdagen gir det seg ofte utslag i at jeg stokker om på rekkefølger og ord inne i hodet, jeg gjør «bilulykke» til «ulykkesbil» i tankene, for å se om det gir noe. Ofte gir det ingenting. Det er bare en form for banal, mental gymnastikk. Men plutselig slår denne vanen til og skaper en ny idé, en inspirerende tanke som kan lede til noe mer. Dette behovet for å snu ting på hodet er kanskje det nærmeste jeg kommer noe jeg kan kalle «min største inspirasjon».


Hvilke av dine egne verk er du mest stolt over og hvorfor?

Hørespillpodcasten The Amelia Project som jeg har skapt og skriver sammen med min makker Philip Thorne må jeg så klart nevne. Serien er en mørk komedie om en organisasjon som feiker folks dødsfall og gir dem ett nytt liv med en ny identitet. Å ha laget noe som så mange lytter til verden over, og som er til så stor glede i folks liv, det gjør meg både ydmyk og stolt. Når vi får tilbakemeldinger fra lyttere som sier at serien har hjulpet dem gjennom vanskelige perioder i livet, da føles det meningsfullt å skrive komedie.


Det er vanskeligere å velge mellom verkene jeg har skrevet for scenen, men akkurat i disse dager tenker jeg mye på «Verdier». Nå som renta øker, kjøpekraften synker og det igjen er krig i Gaza, så er det mye ved den teksten som – dessverre – snakker ganske direkte med samtida. I den teksten synes jeg også jeg har fått til noen rytmiske og melodiske grep i språket som jeg er veldig fornøyd med.


Har du et konkret minne om når det var du fant ut av at du ønsket å bli forfatter/dramatiker?

Jeg har fortalt historier så lenge jeg kan huske. Jeg husker fremdeles oppsetningen av Supermann som jeg satte opp i kjellerstua da jeg var ni år gammel. Fetteren min spilte Supermann, søsteren min var Lex Luthor og selv spilte jeg... Ja, du gjetta det: Lois Lane!


Men det skjedde et vendepunkt mye seinere, i 2012. Da hadde jeg jobbet fem år som teaterregissør etter endt utdannelse, og jeg begynte å kjenne på savnet etter å fortelle mine egne historier og ikke bare tolke andres. Robert McKee's STORY hadde stått i bokhylla i flere år, men da plukket jeg den ned, begynte å lese, og så meg ikke tilbake. Jeg har alltid skrevet, men den dagen bestemte jeg meg for at jeg skulle lære meg selv å skrive på alvor, og at jeg skulle gjøre det å skrive til en del av mitt kunstnerskap.


Hvilken bok var den siste du leste og hva synes du om den?

Jeg leser pinlig lite skjønnlitteratur, men jeg leste The Zahir av Paolo Coelho for ikke så lenge siden. Jeg liker hvordan språket hans flyter, det er behagelig og lettlest, selv om han takler komplekse spørsmål.


Av fagbøker så holder jeg om dagen på med ACTION av Robert McKee og Bassim El-Wakil. Mye nyttig, selv om stoffet allerede er kjent dersom du har deltatt på McKee's ACTION-seminar.


Har du noen anbefalinger på bøker, filmer eller TV-serier du har sett i det siste, eventuelt hvorfor?

Jeg storkoser meg for tiden med den siste sesongen av Sex Education på Netflix. Serien har holdt samme høye kvalitet siden første sesong, med fantastiske skuespillere og et karaktergalleri som man ikke kan unngå å bli glad i. Episodemanusene er alltid bra, og til tider har de helt brilliante replikkvekslinger som både er ustyrtelig komiske og dypt tragiske på en og samme tid.


Ettersom jeg beveger meg så mye i indie-podcast-verdenen så må jeg jo anbefale en helt fantastisk hørespillpodcast. Midnight Burger er en brilliant skrevet sci-fi-serie om en dimensjonshoppende, tidsreisende amerikansk diner. Midnight Burger er serien Douglas Adams ville ha ønsket at han hadde skrevet, hadde han vært i live!


Ettersom jeg ender opp med å lese mer fagstoff enn skjønnlitteratur, så gir det mening å anbefale en fagbok. Into the Woods – How Stories Work and Why We Tell Them av John Yorke er en av de få «hvordan skrive et manus»-bøkene jeg har kommet over som faktisk har reell innsikt å komme med. Det Yorke skriver om fem-akts struktur og betydningen av en histories midtpunkt, har fått meg til å se på historier – inkludert mine egne manus – med et nytt blikk, og å oppdage skjulte strukturer i ting jeg trodde jeg allerede kjente ut og inn.


Kan du fortelle oss om din favoritt karakter? (ja, det er lov å velge egne karakterer)

Blant karakterer jeg setter veldig pris på så kan jeg nevne i fleng: Edie Falcos Jackie i TV-serien Nurse Jackie, Casey Callaghans Father Ben i hørespillpodcasten Forgive Me, og både Gillian Andersons Jean Milburn og Ncuti Gatwas Eric Effiong i TV-serien Sex Education. De er alle komplekse, elskelige karakterer, nydelig framstilt av knallgode skuespillere.


Blant egne kreasjoner så er jeg veldig fornøyd med min versjon av Cleopatra som dukker opp i en episode av The Amelia Project. Jeg gikk for en tolkning et stykke unna den grasiøse og kontrollerte personligheten hun vanligvis framstilles med. I stedet lot jeg henne være sadistisk, rampete og fryktelig lattermild – fremstilt med perfeksjon av Layla Katib. Og kanskje var det nettopp sånn Cleopatra var? Hvem vet?


Ditt liv blir dramatisert til film, tv eller skuespill. Hvem ønsker du skal spille deg?

Dersom det er snakk om en norsk produksjon så kunne jeg ønske meg Eirik Hallert i rollen som meg. Vi ligner kanskje ikke så mye sånn rent utseendemessig, men Eirik er en skuespiller som mestrer både alvor og komikk (og som ser ut til å ha skjønt at de to, dypest sett, egentlig er det samme). Jeg vil gjerne bli portrettert av noen som kan framstille mine verste sider med et komisk tilsnitt, så jeg ikke framstår så altfor ille... men som også kan være troverdig i de seriøse og ubehagelige øyeblikkene. Til det tenker jeg Eirik ville vært et veldig godt valg.


Dersom det er en engelskspråklig produksjon så kanskje... Elijah Wood? Er det teit? Føkk it. Jeg vil ha Elijah Wood.


Eventuelt, om det ikke skal være en kjendis, kanskje jeg heller skal velge Julia Morizawa? Hun spiller Amelia i The Amelia Project og hun er en helt fantastisk skuespiller. Det kunne vært veldig gøy å se hennes tolkning av meg!


Kan du fortelle oss om ditt neste prosjekt?

Nei!


Joda. Jeg kan si bittelitt. Det er en ny hørespillserie jeg driver og jobber med. Et ambisiøst prosjekt som jeg opplever at representerer et steg videre i min utvikling som dramatiker. Så får vi se da, om jeg får til det jeg prøver på...


Det er det neste jeg skriver på, men jeg har også et prosjekt jeg kan si litt mer om, der skrivinga er ferdig, og hvor vi er i post-produksjon nå. Nordlandsbanen: Krigsfangenes spor er en hørespillpodcast jeg har skrevet for Nordland Teater. Serien forteller om Nordlandsbanens historie med særlig fokus på hvordan det tyske naziregimet sørget for banens ferdigstillelse under andre verdenskrig. Tusenvis av russiske krigsfanger døde under byggingen av banen. I den tragiske historien så har jeg også lett etter lysglimt, mot og motstandskraft, det menneskelige som gjemmer seg blant alle grusomhetene. Det er en kort, enkeltstående episode for hver strekning, fra Majavatn helt opp til Bodø. Serien slippes i 2024 i både norsk og engelsk språkdrakt.


Hvem hadde du ønsket å jobbe med i et drømmeprosjekt?

Deg!

91 views0 comments

Recent Posts

See All
bottom of page