NILSSEN, OLAUG

Sebjørn og kona hans har åtte døtrer. Denne store familien bur i Skoddeheimen, der Sebjørn driv ein kolonialforretning, og kona er frustrert over å vere heime. Ho ønskjer å bli noko, og tek seg arbeid på nepefabrikken. Alma og Artur er unge. Ein mogeleg seksuell kontakt opnar opp for tankar og fantasiar som er vanskelege å kontrollere. Ei ung jente arbeider som vaskehjelp, og i tankane drøymer ho om å bli intervjua av ein TV-stasjon.

Alma får si seksuelle oppvakning når Artur er borti henne med pikken, og er i dei følgjande vekene nærmast svimeslått av uforløyst begjær. Maria vil at nokon skal sjå korleis ho lir i jobben som vaskehjelp, og planlegg å skrive eit føredrag i sosiologi som skal bli så godt og viktig at media plukkar det opp og gjer henne til kjendis. Kona til Sebjørn får si feministiske oppvakning då det ein dag går opp for henne at verken dei åtte ungane hennar eller Sebjørn verdset husarbeidet ho gjer og omsorga ho yter. Ho drøymer om fast jobb, og reiser til Oslo for å demonstrere mot nedlegging av Skoddeheimen nepeforedling AS.

Guri flytter til et nytt sted og begynner i ny klasse. Guri er ikke som de andre i klassen og hun ønsker heller ikke å være det. Hva skjer i en klasse om noen ikke ønsker å være vår venn? Hvordan takler vi om noen er skikkelig stygge med oss, går det an å ikke bry seg?
Et helt nytt manus skrevet for Den unge scenen, teater for ungdom og som spilles av ungdom.
​
Olaug Nilssen er forfatter og dramatiker. Hun ble særlig kjent for romanen ”Få meg på, for faen” som også ble teaterstykke og film. Olaug Nilssen ønsket at elevene selv skulle engasjeres i måter å løse teksten på, gjerne bruke musikk og dans . Det er noe blant annet Haugesund Teater har tatt på alvor og tror forestillingen blir ekstra spesiell og en unik opplevelse for publikum.

I stykket møter vi to nabopar. Det eine paret har eit barn og lever eit hektisk kvardagsliv – eit ”småbarnshelvete”.
Det andre paret ventar barn og ser på foreldrelivet frå eit teoretisk og romantisk standpunkt. Dei har heilt klare meiningar om korleis naboane med barn eigentleg burde takle sonen som skrik heile natta.

Det ligg ei attkjenneleg uro og ein angst under teksten, for alt som kan gå gale, for at ein ikkje strekker til, og for at ein ikkje gjer dei rette vala i avgjerande situasjonar.
​​
Pressen sier:
"Dette stykket burde alle få med seg. (...) Det setjer ord på kjensler som kvar ein forelder har kjent på. Følelsen av ikkje å strekke til, eller uroen for alt som kan gå gale. Og motsett: Peikefingeren vi alle av og til har hatt lyst til å vifte med til dei som ikkje gjer ting slik vi ville ha gjort dei." Ann Helen Kolås Ingebrigtsen, Les Mye

Liv og Ølgjer er to ungdommer på omtrent samme alder fra bygda Skoddeheimen i Sogn og Fjordane. Begge studerer i Bergen. I tilbakeblikk får vi glimt av oppveksten i ei bygd der skodda ligger tjukk i dagevis og sola bare unntaksvis er framme og får folk til å gå ut, møtes og le sammen.
En får inntrykk av at både Liv og Ølgjer har vært utsatt for en viss grad av mobbing – eller at de iallfall ikke har vært med i gjengen. Det har derimot de to fandenivoldske jentene – «vi» – som åpner og avslutter romanen, og som rett som det er kikker inn gjennom vinduene eller lytter ved dørene til hyblene deres. Disse kan like gjerne representere følelsen hovepersonene har av å bli fulgt med våkent blikk av omgivelsene, dvs. hjembygda. For både Liv og Ølgjer prøver å bryte opp fra de verdiene de er oppvokst med og finne sitt eget liv.
Ølgjer er den som best ser ut til å lykkes med det, mens Liv lammes av tanken på hvordan hun tar seg ut i andres øyne – enten det er studiekamerater eller Ølgjer, som hun gjerne vil elske og bli elska av. Mye av romanen skildrer Livs fantasier i form av indre monolog eller dagboksblad. Naturligheten og erotikken befinner seg på fantasiplanet. Hun viser dessuten tendenser til manisk renslighet, og plages av de andres noe lemfeldige renhold i hybelhuset.